Hjem Om oss & Om rasen Våre hunder  Kull Gjestebok   Linker 
 

 

Om oss:

 

Vi er tre gode venner, Birte, Gullborg og Eirik som sammen gikk inn for å starte kennel med oppdrett av Shiba.
Vi har alle tre flere år's bakgrunn med hund av forskjellige raser og blandinger, men har aldri drevet det til mer enn å ha de som familiehunder. Da vi skaffet oss våre første shibaer ble tanken om å starte vårt eget oppdrett med egen kennel sådd. Etter en masse leting og diskusjoner etter navn så kom navnet dalende sånn omtrent av seg selv. Vi kalte hele tiden hundene våre for småtroll, og hva har småtrolla funnet på idag, så det måtte bare bli Shibatroll.
 
Alle våre hunder vil bli røntget for HD og AA før de blir brukt i avl. Dette var noe vi smertelig fikk ærfare da vi avlet på en tispe vi ikke hadde røntget før parring og derfor måtte taes ut av vårt avlsprogram på grunn av HD E.
 
Valper hos oss vokser opp i ett hjemmemiljø hvor de blir fortrolig med masse støy da vi har en ganske traffikert vei like forbi huset vårt. Ellers så begynner vi også ganske tidlig med miljøtrening, hvor vi oppsøker større folkemengder, der valpene får hilse på barn og voksne. Litt buss, tog og bilkjøring trener vi også på, og hvis mulig så tar vi de med på utstillinger hvor der er en masse andre hunder. Alt dette skjer veldig kontrollert og etter hva valpene tåler. Ellers så leverer vi valpene med vetrinærattest,chipmerket,vaksinert innen 8 uker og registrert i NKK.

 

Om rasen:

 (Hentet fra Solvors Shibaside)

 

Shiba, eller shiba inu, er den minste av de nasjonale japanske rasene. Forfedrene til disse hundene innvandret til Japan fra sør-øst Asia i forhistorisk tid. Skjelettfunn viser at hundene har vært uforandret i flere tusen år.

I Japan har det i uminnelige tider eksistert hunder av spisshund-typen med stående ører og ringet hale. I dag finner vi seks forskjellige varianter (raser), som bare skiller seg fra hverandre i størrelse og farge. Japanerne kaller dem ved en felles benevnelse ”Den japanske hunden”. Den største varianten er Akita, de mellomstore er Kishu, Shikoku, Kai og Hokkaido, og den minste varianten er Shiba. Disse hundene ble i hjemlandet først og fremst brukt som jakt- og vakthunder. I fjellområdene var Shiba den mest vanlige av variantene. Den ble brukt til jakt på småvilt og fasan.

Shiba kan fortsatt brukes til jakt, i Norge oftest hjorte- og elgjakt. Andre glimrende bruksområder er agility og spor eller ettersøk. Shibaen er meget livlig ute i skog og mark, og liker å bli aktivisert. Den er hurtig og smidig , utholdende og meget modig. Den er en aktiv hund, som trenger utløp for fysisk energi og mental kapasitet. Shibaen elsker å få være med på lange turer i naturen.

Med sin tette pels er det en hund som passer ypperlig for vårt klima, som ikke er ulikt det vi finner i fjellene i Japan. Pelsen er dobbel. Den består av myk og tykk underull og noe striere dekkhår. Pelsen røyter to perioder i året. Bortsett ifra under røyting, trengs det ikke noe pelsstell. Pelskvaliteten gjør at skitt og søle detter av når det tørker. Har det ikke rukket å gjøre det før hunden kommer inn, holder det å tørke den med et håndkle. Heller ikke kvister og snøkrystaller setter seg fast.

Inne er den rolig med et behagelig lynne. Den varsler når fremmede kommer. Ellers bjeffer den lite. Shibaen er utpreget renslig, og den lukter heller ikke.

Shiba er en opprinnelig urhund med et meget sterkt og variert språk, og tydelige signaler. Den er intelligent og lettlært, og har en rask oppfatningsevne. Shibaen har et utpreget stolt og selvstendig vesen. For å få et godt samliv med en shiba, forutsettes det at vi forstår og respekterer rasens natur.

Shiba er meget lojal overfor familie og venner. Enkelte shibaer kan være reservert overfor fremmede. Det må ikke forveksles med skyhet. Disse hundene er bare ikke intressert i folk de ikke kjenner.

Som andre opprinnelige raser, er ikke shibaen underdanig. Den vil heller ikke oppføre seg som en underdanig hund. Men det er utrolig hva den er villig til å gjøre dersom den tjener noe på det selv (ros eller belønning), og dersom kontakten med og tilliten til eieren gjør at den anerkjenner denne som leder. Har den ikke klart for seg hvem som er leder, vil den oppføre seg egenrådig. Og bøyer eieren da unna og gir seg, blir den ennå mer egenrådig.

Shibaen må behandles konsekvent og bestemt, men aldri kues. Stolthet er rasens kjennetegn, og vi kan ikke uten videre bruke erfaringer fra andre raser overfor en shiba. En shiba kan aldri tvinges til lydighet. Blir den straffet, vil shibaen føle seg krenket. Da vil den ihvertfall ikke samarbeide. Shibaen har liten toleranse for straff i forhold til de fleste andre raser, og den glemmer det aldri. Det kan føre til at den mister tilliten til deg. Heldigvis passer nyere metoder for hundetrening utmerket for en shiba: bruk positiv belønning, tren inn god kontakt, vær tydelig i hva du vil, vær tålmodig og staere enn hunden. Klikkertrening er som skapt for shiba. Her får du alt i ett: kontakt og samarbeid, informasjon til hunden, og belønning når den oppfører seg som du vil.

En person som ønsker total lydighet fra hunden sin, må ikke velge en shiba. Hverken hunden eller eieren vil trives med en slik forventning. Det betyr ikke at ikke shibaen kan være lydig – noen har også blitt lydighetschampion. Men iblant prioriterer den litt anderledes enn oss, f.eks. ved først å snuse ferdig på en blomst. Den kan utføre et moment prikkfritt to ganger, og nekte tredje gangen. Nok er nok. Eller den utfører momentet, men med sin egen vri på. Sans for humor er utrolig viktig i samspillet med en shiba. En shibaeier må dessuten like hundens selvstendige tenkning og vesen. Respekterer vi shibaens natur, og er dyktig med motivasjonen, kan vi komme langt. I forhold til jakt og beslektet arbeid, vil aldri motivasjon være noe problem. Instinkt og motivasjon for dette arbeidet ligger i hundens natur.
 

 Rasestandard:

 

Opprinnelsesland/hjemland:

Japan

Helhetsinntrykk:

Under mellomstor, velproposjonert, god benstamme og muskulatur. Sterk fysikk. I bevegelse rask, fri og vakker

Proposjoner:

Forholdet mankehøyde:kroppslengde=10:11

Atferd/temperament:

Trofast, livlig, oppmerksom

Skalle:

Bred skalle

Stopp:

Markert stopp med lett pannefure

Nesebrusk:

Sort farge

Snuteparti:

Moderat kraftig og avsmalende. Rett neserygg

Lepper:

Tettsluttende lepper

Kinn:

Velutviklede kinn

Øyne:

Relativt små, trekantede, mørk brune, skråstilte

Ører:

Relativt små, trekantede, en anelse framoverbøyde og stramt stående

Hals:

Kraftig, sterk, i god balanse med hode og kropp

Forlemmer:

Skuldrene moderat skråstilte, albuene ligger tett inntil kroppen. Rette bein forfra

Kropp:

Kort og sterk rygg. Bred og muskuløs lend. Brystkassen dyp med moderat buede ribbein. Buklinjen godt opptrukket

Hale:

Høyt ansatt, kraftig, båret ringet eller i en sigdformet bue over ryggen. Den skal være så lang at halespissen når nesten til haseleddene

Baklemmer:

Lange overlår. Korte, men velutviklede underlår. Kraftige og sterke haser

Poter:

Godt samlede og velvede. Tredeputene harde og elastiske. Neglene harde, mørk farge ønskelig

Bevegelser:

Lette og spenstige

Pelsens hårlag:

Harde og rette dekkhår, myk og tett underull. Pelsen på halen noe lang og utstående

Pelsfarge:

Rød, black & tan og sesam (vilfarget), dvs. rød grunnfarge med svarte dekkhår

Alle farger skal ha ”urajiro”, dvs cremefarge på siden av snuten og kinnene, på undersiden av kjeven, på brystet og magen, på undersiden av halen samt på innsiden av beina

Mankehøyde:

Hannhunder: 40 cm, tisper: 37 (begge + - 1,5 cm)

Feil:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Feil:

-         skyhet

-         manglende kjønnspreg

-         bittfeil (over- og underbitt)

-         tannbortfall

Diskvalifiserende feil:

-         ikke ståører

-         hengende eller kort hale

Obs:   Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass